Author: Beata Godejord

I en verden der likerklikk, delinger og hashtags former den offentlige samtalen, brukes begrepet sosiale medier ofte løst – noen ganger om hverandre med sosiale nettverk eller digitale plattformer. Men hva betyr egentlig disse begrepene? Og enda viktigere: hvordan kan vi vurdere om en sosial medieplattform faktisk tjener brukerne sine på en god måte?

Dette innlegget har som mål å rydde opp i vokabularet rundt sosiale medier ved å tydeliggjøre forskjellene mellom plattformer, nettverk og det bredere digitale økosystemet. I tillegg til definisjoner vil vi utforske hva som kjennetegner “gode” sosiale medier – ikke bare de som er populære.

Et digitalt økosystem er et dynamisk nettverk av sammenkoblede teknologier, plattformer, tjenester og brukere som samarbeider for å skape verdi og tilby sømløse opplevelser på tvers av enheter og miljøer. Økosystemet for sosiale medier er en spesialisert del av dette, med fokus på plattformer, teknologier, brukere og interaksjoner som dreier seg om sosial aktivitet på nettet.

Sosiale medier er verktøy som lar brukere opprette, dele og konsumere innhold, og de er primært rettet mot å kringkaste informasjon – tekst, bilder, videoer – til et bredt publikum.
Sosial nettverksbygging handler om å bygge og vedlikeholde relasjoner på nettet.
Sosiale plattformer er den underliggende infrastrukturen som muliggjør både mediedeling og nettverksbygging. Dette er deres sentrale rolle i økosystemet for sosiale medier.

De fleste moderne plattformer – som Facebook og Instagram – kombinerer alle tre funksjoner. De er både arenaer for nettverksbygging og verktøy for deling av innhold.

Hvorfor er det viktig å skille mellom «gode» og «mindre gode» sosiale medier, og er det i det hele tatt mulig å foreta en slik distinksjon?

Skillet mellom «gode» og «mindre gode» sosiale medier har betydelige implikasjoner for samfunn, demokrati og individers velferd. Flere grunner underbygger viktigheten av en slik distinksjon:

• Demokratisk funksjon og offentlig diskurs – «Gode» plattformer legger til rette for konstruktiv dialog og tilgang til pålitelig informasjon, mens «mindre gode» plattformer kan forsterke polarisering og spre feilinformasjon,
• Etiske hensyn og personvern – Å identifisere plattformer som ivaretar etiske prinsipper er viktig for å beskytte brukernes rettigheter og autonomi,
• Psykososial påvirkning – Forskning viser at overdreven bruk av visse sosiale medier kan føre til negative konsekvenser som angst, depresjon og avhengighet, 
• Kulturell og sosial inkludering – «Gode» sosiale medier fremmer mangfold, inkludering og respekt for ulike perspektiver.
  

Å skille mellom «gode» og «mindre gode» sosiale medier er ikke enkelt men både mulig og nødvendig. Det krever en kritisk og normativ tilnærming som tar hensyn til plattformens design, funksjon, etiske praksis og samfunnsmessige konsekvenser. En slik distinksjon kan bidra til å fremme ansvarlig utvikling og bruk av sosiale medier i tråd med demokratiske og humanistiske verdier.

Presentasjonen nedenfor gir en en oversikt over sosiale mediers kjennetegnr, samt et eksempel på vurderingskriterier for kvaliteten på sosiale medieplattformer.

Trykk på bildet for å se presentasjonen

Dette blogginnlegget tar for seg ett av de pedagogiske aspektene ved sosiale medier: deres potensielle innflytelse på kritisk tenkning, resonnering og kunnskapsbygging.

Selv om sosiale medier åpner for økt demokratisk deltakelse og global kommunikasjon, har de samtidig bidratt til fremveksten av det som ofte omtales som en post-truth-kultur – en virkelighet der følelser og personlige overbevisninger ofte veier tyngre enn fakta.

Sosiale medier fungerer ikke bare som informasjonskanaler, men også som arenaer der virkelighetsoppfatninger formes og forsterkes. Gjennom algoritmer som tilpasser innhold etter brukernes preferanser, skapes det filterbobler der alternative fakta og emosjonelt ladede budskap får dominere. Dette gjør det pedagogiske arbeidet med å utvikle kildekritikk, argumentasjonsevne og refleksjonsevne ikke bare viktigere enn noen gang – men også langt mer komplekst.

Presentasjonen under utforsker hvordan post-sannhetskulturen utfordrer vår evne til å tenke kritisk, og hvordan personlige skjevheter og sosiale mekanismer forsterker feiloppfatninger. Med et sosiopedagogisk blikk belyses behovet for mediekompetanse, refleksjon og kritisk tenkning som nøkkelkompetanser i møte med dagens digitale informasjonskultur.

Trykk på bildet for å se presentasjonen

Det er ikke lenger tilstrekkelig å undervise i fakta alene; undervisningen må også omfatte hvordan fakta utfordres, tolkes og manipuleres i digitale rom. I praksis betyr dette å integrere undervisning i kildekritikk, algoritmeforståelse og medieanalyse som en del av det generelle dannelsesoppdraget. For å ruste morgendagens borgere, må vi ikke bare lære dem hva som er sant – men hvordan sannheten formes.

Relaterte temaer:

Oppmerksomhetsøkonomi
Oppmerksomhetsøkonomi og post-truth-kultur er dypt sammenvevd.
I oppmerksomhetsøkonomien belønner digitale plattformer innhold som fanger oppmerksomhet – ofte gjennom emosjonell appell, sensasjonalisme eller kontrovers. Dette skaper insentiver for innholdsskapere og influencere til å prioritere engasjement fremfor nøyaktighet.

Digital citizen
Digitalt medborgerskap handler om å utvikle elevenes evne til å delta ansvarlig, etisk og kritisk i den digitale verden. I en tid preget av post-sannhet, der følelser ofte overgår fakta, må elever lære å identifisere feilinformasjon, vurdere kilder og utfordre falske narrativer. Lærere spiller en nøkkelrolle i å fremme kritisk tenkning gjennom undervisning i digitalt medborgerskap — et verktøy som er avgjørende for å styrke elevenes motstandskraft mot manipulasjon og desinformasjon.

«Studying games – how they are designed and how they are played – is one of the best sources of insight into learning»

                                                                                                                                    Seymour Papert

Spillbasert læring (Digital Game-Based Learning) er konseptet basert på en antakelse om at det å spille dataspill forsterker mange ferdigheter og prosesser som er viktig for læring. En rekke læringsteorier og tilnarminger til læring gir et sterk grunnlag for bruk av dataspill i læringsøyemed og både forskning og praksis viser til flere læringsmessige fordeler med dataspill. Spillbasert metoder og strategier for å engasjere mennesker i læring kalles gamification. Gamification handler om å benytte spill-mekanikk, spill-dynamikk, spill-estetikk og spill-tenkning i ikke-spillmessige sammenhenger for å oppnå konkrete læringsmål.

Presentasjonen under er en introduksjon til ideen bak gamification og viser til følgende tema:

• Konseptet «Digital Game-Based Learning» (dataspillbasert læring)
• Læringsteorier for bruk av dataspill  som pedagogisk ressurs
• Fordeler med dataspill for læring
• Hovedideen bak konseptet «Gamification»

Folk flest har en tendens til å tro at skolen kun handler om innhold (fakta, informasjon) og dataspill kun er handling

DETTE ER FEIL

Faktisk har dataspill svært mye innhold (fakta, informasjon) samtidig med handling  
 James Paul Gee

—————————————————————————————————————-

Det finnes flere relasjoner mellom det som legger til rette for læring og det som er til stede i dataspill. Egenskaper som er viktig for læringsprosesser er nettopp det som kreves for å lykkes i dataspill og det som gjør dataspill engasjerende. Dette fører til en rekke pedagogiske spørsmål, der det mest viktige kanskje er:

Hva kan dataspill lære oss om læring?

Presentasjonen under peker på en rekke problemstillinger knyttet til forbindelsen mellom læringsprosess som sådan og det å spille dataspill. Den tar på relasjonen mellom den måten mennesker tenker og deres opplevelser gjennom det å spille dataspill samt relasjonen mellom gjentatte erfaringer fra dataspill og nye tankemåter og ferdigheter.

Disse er noen av de viktigste spenningene i forhold til mange av dagens  pedagogiske utfordringer
Marc Prensky

De er kommet for å bli

Basert på statistikk fra Statista, 2024, benytter 5.o7 milliarder mennesker sosiale medier i 2024, som tilsvarer 62.06% av verdens befolkning. Vi har så langt sett en jevn økning i bruken av sosiale medier over år og det antas at dette fortsetter.

Med økningen i bruk av sosiale medier er det viktig å reflektere over hva som gjør dem engasjerende. Hvor kan vi finne støtte for slik refleksjon?

Sosiologi?

Det finnes ikke noe mer praktisk enn en god teori

Sosiologi gir oss en rekke teorier som forklarer sosial adferd og sosiale systemer, noe som vi er involvert i daglig og som har sin parallell i de sosiale medier. Presentasjonen under viser til valgte teoretiske perspektiver som kan brukes for å utdype forståelsen for de sosiologiske mekanismer som ligger til grunn for involvering i sosiale medier. Her kan vi både ta et mikroperspektiv og makroperspektiv. Begge gir interessant innsikt i “jungeltelegrafen” og hjelper oss å finne gode strategier for hensiktsmessig bruk.

Sosiale eller ikke sosiale?

Engasjement i sosiale medier involverer en rekke sosiale handlinger som det å like, kommentere, dele, klikke og bidra til brukergenerert innhold. Denne typen engasjement fremmer følelsen av fellesskap, noe som appellerer til folk og som blir utnyttet av næringsliv og det politiske miljø. Spørsmålet er hvor grensen mellom det som tjener sosiale formål og det som ikke gjør det går. Forskning viser til et fenomen som kalles problematisk bruk av sosiale medier og dets psykologiske konsekvenser så som depresjon, angst og ensomhet. Politiske påvirkningen av sosiale medier virker både for og mot demokratiet; de muligjør både ytringsfrihet og spredning av falske nyheter med tilhørende ekkokamre. Markedsføring på sosiale medier har blitt viktig for mange bedrifter. Den mørke siden av dette for forbrukerne kan, blant annet, være personvernhensyn og sikkerhetsrisikoer.

Disse og relaterte dilemmaer skal vi reflektere over i fagemnet IKT1022.

Relaterte tema:

FOMO

Phubbing

Nomophobia

Hvordan håndtere sosiale medier ved hjelp av sosiale medier

I dagens informasjonsmettede samfunn er overfloden av informasjon kommet for å bli. Mengden (kanskje for mange?) av nyhetsstrømmer, infografikk, sosiale medier, osv. setter store krav til vår tid og oppmerksomhet. Den eksplosjonsartede mengden av valg kan være paralyserende, og vi ender opp for forvirret til å velge – et fenomen som kalles valgparadokset (The Paradox of Choice).

Når vi ønsker å bruke nettbaserte kilder for et faglig formål er kunnskapen om hvordan velge ut, skape fornuft av, og dele relevant innhold særlig viktig. Her kan noen strategier for å selektere og organisere den informasjon vi trenger være nyttig. En av disse strategiene er ‘content curation’, dvs. det å velge det beste innhold og dele det med andre. Her kan en rekke verktøy brukes. Men verktøyene er den enkleste delen av strategien. Suksesfaktorene er heller:

• Kvaliteten på innholdet du velger å dele – først og fremst (!),
• Fokus på ditt formål – det kan være læring gjennom PLN (personlig læringsnettverk),
• Ditt publikum – ‘content curation’ på nett er en sosial aktivitet. Ditt publikum hjelper deg med å oppnå målet ditt.

‘Content curation’ handler ikke om å skape nytt innhold, men å oppdage, samle og presentere eksisterende digitalt innhold om ditt valgte emne. Dette er mye brukt i markedsføring, og det kan også godt brukes i læringssammenheng.

Presentasjonen under er en første introduksjon til iden bak ‘content curation’:

Trenger vi ny pedagogikk for å implementere nye medier i utdanningen?

Kanskje ikke. I stedet for å utvikle helt nye pedagogiske teorier, kan det være mer fruktbart å videreutvikle og tilpasse eksisterende pedagogiske rammeverk til de mulighetene som nye medier gir. Mange av de etablerte prinsippene – som elevaktiv læring, samarbeid, refleksjon og tilpasset opplæring – kan få ny relevans og styrke når de kombineres med digitale verktøy og plattformer.

Nye medier utfordrer oss til å tenke nytt om hvordan vi kommuniserer, skaper og deler kunnskap, men det betyr ikke at vi må forkaste det vi allerede vet om god undervisning. Tvert imot kan teknologien fungere som en katalysator for å revitalisere pedagogiske praksiser og gjøre dem mer engasjerende og tilgjengelige for dagens elever og studenter.

Det viktigste er kanskje ikke å finne opp pedagogikken på nytt, men å være åpne for å tolke og anvende den på nye måter – i lys av de digitale mulighetene som stadig utvikler seg.

Presentasjonen introduserer tre pedagogiske konsepter som fremhever den potensielle rollen til ny teknologi i læringsprosessen: Disse er:

• Partnering Pedagogy (også kjent som students-as-partners pedagogy) – en pedagogisk tilnærming som vektlegger delt ansvar mellom studenter og undervisere. Denne pedagogikken inviterer lærende (studenter) til å være aktive medskaper av læringsopplevelser og teknologiens rolle er ikke å forbedre tradisjonelle undervisningsmetoder som forelesninger, men å styrke studentenes evne til å lære på egen hånd – med veiledning fra læreren.

• 3 P’s Pedagogy for the Networked Society – et rammeverk for moderne utdanning, formet av digitale teknologier og Web 2.0-kultur. Denne pedagogikken, ofte omtalt som Pedagogikk 2.0, lik Partnering Pedagogy, fremmer et skifte fra passivt kunnskapskonsum til aktiv samskaping. Teknologi ses ikke bare som et støtteverktøy, men som en transformativ kraft som muliggjør nye former for læring, i tråd med den deltakende, personlig tilpassede og produktive egenskaper ved det nettverksbaserte samfunnet.

• Education 3.0 in an Open World – et fremtidsrettet pedagogisk paradigme som bygger videre på utviklingen fra Education 1.0 (lærerorientert, industriell modell) og Education 2.0 (interaktiv læring inspirert av Web 2.0) til en mer åpen, personlig tilpasset og deltakende modell. Education 3.0 ser for seg et livsomspennende og livslangt læringsøkosystem, der formell og uformell læring smelter sømløst sammen, og der lærende styrkes til å lykkes i et nettverksbasert og kunnskapsrikt samfunn. Teknologi legger til rette for interaksjoner ikke bare mellom mennesker, men også mellom mennesker og intelligente systemer (f.eks. AI-veiledere, adaptive plattformer).

Alle disse konseptene tar utgangspunkt i bruk av digitale medier som aktive aktører i læringsprosessen, og bygger videre på etablerte pedagogiske prinsipper som elevsentrert, aktiv og sosial læring. Det som kan anses som innovativt, er det tydeligere fokuset på den lærendes rolle og hvordan teknologi kan bidra til å styrke denne rollen.

Pedagogikk før teknologi: stikkord til mediepedagogiske refleksjoner

Introduksjon til mediepedagogikk

Kan du tenke deg noen form for kommunikasjon som ikke er mediert, dvs. som ikke involverer bruk av medier?

Medier er til stede i alle former for kommunikasjon. Det mest grunnleggende medium i menneskelig kommunikasjon er språk (verbal kommunikasjon). Men selv når vi ikke sier et ord, kommuniserer kroppen vår (ikke-verbal kommunikasjon). Vi trenger heller ikke å være sammen med andre for å kommunisere, da vi kan bruke skrift som medium (skriftlig kommunikasjon). Som det grunnleggende aksiomet for kommunikasjon hevder; “Man kan ikke ikke kommunisere“, dvs. alt er kommunikasjon.

Utdanning er en spesialisert form for kommunikasjon og den pedagogiske prosessen er gjennomsyret av medier. Den pedagogiske retning som fokuserer på læringsmessige aspekter ved medier kalles mediepedagogikk. Den omfatter tre hovedområder::

• Undervisning om medier, med fokus på å utvikle elevenes forståelse av hvordan medier fungerer og påvirker samfunnet
• Mediesosialisering, som omhandler medienes rolle og innflytelse i sosialiseringsprosesser, særlig blant barn og unge
• Undervisning med medier, der ulike medietyper brukes pedagogisk for å støtte læring og fremme kreativitet

Mediepedagogikken dreier seg altså om tre hovedspørsmål:

Hovedområdene innen mediepedagogikk overlapper hverandre. Likevel er tredeling nyttig for å klargjøre kompleksiteten og omfanget av faget.

Presentasjonen under er en introduksjon til mediepedagogiske perspektiver. Målet er å gi innsikt i mediepedagogikkens rolle i dagens utdanning, der kritisk mediekompetanse og refleksjon rundt medienes innflytelse er avgjørende. Presentasjonen gir et utgangspunkt for å forstå hvordan undervisning om medier, med medier og mediesosialisering henger sammen og bidrar til en helhetlig pedagogisk tilnærming.

For utdypning:

Fritze Y., Haugsbakk G., Nordkvelle Y.T. (2015), Mediepedagogiske perspektiver. Mediesosialisering, undervisning om og med medier, Cappelen Damm Akademisk

Qvortrup L. (2007), Media Pedagogy: Media Education, Media Socialisation and Educational Media, Seminar.net – International journal of media, technology and lifelong learning, Vol. 3 – Issue 2

Vettenranta S. (2004), Mediepedagogikk. Fra instrumenthåndtering til kritisk borgerskap, Norsk medietidsskrift 04 (Volum 11)

Fra konsumenter til prosumenter

Utviklingen av menneskekulturen er tett knyttet til utviklingen av redskaper. Nye redskaper introduserer nye praksiser og fører følgelig til endringer i hvordan mennesker lever og tenker. Som kommunikasjonsverktøy har medier, helt fra sine tidligste former, hatt en dyp innvirkning på kulturen ved å forme og forvandle hvordan mennesker

• får tilgang til informasjon,
• deler kunnskap,
• og deltar i samfunnet.

De første mediene, som hulemalerier, gjorde det mulig å representere informasjon i en kontinuerlig, fysisk form, og dette ga opphav til fortellingen om fortiden. Skrift, ansett som et grunnleggende medium, skilte seg fra tidligere medieformer ved å gi varig og presis lagring av informasjon.

Mens muntlig kommunikasjon var avhengig av hukommelse og kunne endres over tid, gjorde skrift det mulig å bevare komplekse ideer, lover og historier nøyaktig. Den åpnet for utviklingen av institusjoner, utdanning og langsiktig kulturbygging, og gjorde kunnskap tilgjengelig på tvers av tid og sted.

Trykkekunsten revolusjonerte informasjonsflyten ytterligere og gjorde kunnskap tilgjengelig for langt flere. Den drev fram kulturelle bevegelser som renessansen og opplysningstiden.

Disse medieformene har lagt grunnlaget for moderne tid ved å utdype felles forståelse og åpne for bredere deltakelse i samfunnslivet.

                  Eksempler på tradisjonelle mediers innvirkning på kulturell endring

---

Elektroniske medier har fortsatt å endre måten mennesker samhandler med informasjon på, og har dermed ytterligere påvirket både individuelle og kollektive opplevelser.

Kringkastingsmedier som radio og TV har formet den offentlige opinionen og styrket nasjonal identitet gjennom formidling av fortellinger, nyheter og underholdning som gjenspeiler nasjonale verdier, historie og ambisjoner.

Digitale medier har åpnet for bred deltakelse, der enkeltpersoner kan produsere og dele innhold globalt. Dette har forsterket ulike stemmer, særlig fra marginaliserte samfunn, og skapt nye muligheter for selvutfoldelse.

Avanserte og generative digitale medier har gjort det mulig å tilpasse innhold, automatisere kreative prosesser og utvikle nye former for interaksjon – blant annet gjennom virtuelle assistenter. Dette har bidratt til å redefinere hvordan kultur skapes, konsumeres og forstås.

                          Eksempler på elektroniske mediers innvirkning på kulturell endring

I presentasjonen under finner du gjennomgang av utvalgte aspekter relatert til forbindelsen mellom utviklingen av medieteknologi og kulturelle fenomener. Trykt kultur, visuell kultur og deltakerkultur – som presentasjonen tar for seg – er eksempler på hvordan bruk av spesifikke medietyper – som henholdsvis trykte tekster, visuelle uttrykk og digitale, interaktive plattformer – har bidratt til utvikling og endring av kulturelle praksiser over tid.

Ved å forstå medierelaterte mekanismer som mediering, innramming og algoritmisk påvirkning, kan vi kritisk vurdere hvordan kultur formes – i stedet for å passivt akseptere endringer. Kulturell endring påvirker identitet, verdier og atferd. Å forstå disse mekanismene hjelper lærere, beslutningstakere og kulturelle institusjoner med å utvikle mer inkluderende og fremtidsrettede strategier.

Trykk på bildet for å se presentasjonen

Medier og samfunn – En gjensidig påvirkning?

Det komplekse forholdet mellom medier og samfunn har lenge vært gjenstand for akademisk interesse, og reiser grunnleggende spørsmål om årsakssammenhenger, innflytelse og aktørskap. Tjener mediene først og fremst som en refleksjon av samfunnets verdier og strukturer, eller former de aktivt de sosiale realitetene vi lever i? Denne dialektikken står sentralt innen medievitenskap, sosiologi og kulturteori, og er særlig relevant i en tid preget av digitale plattformer, algoritmestyrt innhold og globale informasjonsstrømmer.

Presentasjon under inviterer til refleksjon rundt hvordan medienes påvirkning kan forstås og diskuteres. Tre perspektiv blir presentert:

• Mediedeterminisme
• Teknologisk konstruktivisme
• Teknologisk momentum

Mediedeterminisme ut fra Marshall McLuhan sine synspunkter, brakte frem interessante kognitive aspekter, som er viktige fra et pedagogisk ståsted. I dette perspektivet er det teknologi som avgjør hvordan kulturell endring skjer.

Marshall McLuhan er gitt æren for å spå fremveksten av World Wide Web som kommunikasjonsarena årtier før det ble oppfunnet. Han oppfant de to berømte uttrykkene; “The medium is the message” og “Global village”, som har inspirert mange medie-teoretikere fra den gang og til i dag.

Teknologisk konstruktivisme – Social Construction of Technology (SCOT) – kom som et svar på det deterministiske perspektiv, og understrekte at det er mennesker som avgjør hvilke teknologier som er nyttige og meningsfulle og derfor er det mennesker som bestemmer retning av kulturell utvikling. Utviklingen av teknologier påvirkes av behovene, tro og maktstrukturene i de samfunnene som skaper og bruker dem.

Teknologisk momentum representerer en middelvei. I dette perspektivet er teknologiske system både sosialt konstruert og samfunnsformende. Når teknologien er ny, spiller sosiale faktorer en viktig rolle i dens utvikling og bruk. Straks teknologien får bred aksept vil de sosiale faktorenes betydning minske.

Klikk på bildet under for å se presentasjonen