Trenger vi ny pedagogikk for å implementere nye medier i utdanningen?

Kanskje ikke.

Når nye medier og teknologier introduseres i utdanningen, er det lett å tenke at de krever helt nye pedagogiske teorier. Samtidig kan det være vel så fruktbart å videreutvikle og tilpasse eksisterende pedagogiske perspektiver til de mulighetene som nye medier åpner for. Mange etablerte prinsipper, som elevaktiv læring, samarbeid, dialog, refleksjon og tilpasset opplæring, er fortsatt relevante. Det nye ligger ofte i hvordan disse prinsippene kan realiseres og styrkes ved hjelp av digitale verktøy og plattformer.

Nye medier utfordrer oss til å tenke annerledes om kommunikasjon, kunnskapsdeling og læringsprosesser. De endrer ikke nødvendigvis pedagogikkens grunnleggende mål, men de kan påvirke måtene vi arbeider mot disse målene på. Digitale teknologier kan skape nye muligheter for deltakelse, kreativitet, samhandling og tilgang til kunnskap, samtidig som de stiller nye krav til kritisk tenkning og digital dømmekraft.

Utfordringen handler derfor kanskje ikke først og fremst om å utvikle en helt ny pedagogikk, men om å undersøke hvordan eksisterende pedagogiske teorier og praksiser kan forstås og anvendes i møte med et medielandskap i stadig endring. Teknologien bør ikke styre pedagogikken. Snarere bør pedagogiske mål og verdier være utgangspunktet for hvordan teknologien tas i bruk i undervisning og læring.

Det viktigste er kanskje ikke å finne opp pedagogikken på nytt, men å tolke og anvende den på nye måter i lys av et digitalt samfunn i kontinuerlig utvikling. God undervisning blir ikke god fordi den er digital. Den blir god når teknologien brukes på måter som fremmer læring, deltakelse og danning.

Presentasjonen introduserer tre pedagogiske konsepter som fremhever den potensielle rollen til ny teknologi i læringsprosessen: Disse er:

• Partnering Pedagogy (også kjent som students-as-partners pedagogy) – en pedagogisk tilnærming som vektlegger delt ansvar mellom studenter og undervisere. Denne pedagogikken inviterer lærende (studenter) til å være aktive medskaper av læringsopplevelser og teknologiens rolle er ikke å forbedre tradisjonelle undervisningsmetoder som forelesninger, men å styrke studentenes evne til å lære på egen hånd – med veiledning fra læreren.

• 3 P’s Pedagogy for the Networked Society – et rammeverk for moderne utdanning, formet av digitale teknologier og Web 2.0-kultur. Denne pedagogikken, ofte omtalt som Pedagogikk 2.0, lik Partnering Pedagogy, fremmer et skifte fra passivt kunnskapskonsum til aktiv samskaping. Teknologi ses ikke bare som et støtteverktøy, men som en transformativ kraft som muliggjør nye former for læring, i tråd med den deltakende, personlig tilpassede og produktive egenskaper ved det nettverksbaserte samfunnet.

• Education 3.0 in an Open World – et fremtidsrettet pedagogisk paradigme som bygger videre på utviklingen fra Education 1.0 (lærerorientert, industriell modell) og Education 2.0 (interaktiv læring inspirert av Web 2.0) til en mer åpen, personlig tilpasset og deltakende modell. Education 3.0 ser for seg et livsomspennende og livslangt læringsøkosystem, der formell og uformell læring smelter sømløst sammen, og der lærende styrkes til å lykkes i et nettverksbasert og kunnskapsrikt samfunn. Teknologi legger til rette for interaksjoner ikke bare mellom mennesker, men også mellom mennesker og intelligente systemer (f.eks. AI-veiledere, adaptive plattformer).

Alle disse konseptene tar utgangspunkt i bruk av digitale medier som aktive aktører i læringsprosessen, og bygger videre på etablerte pedagogiske prinsipper som elevsentrert, aktiv og sosial læring. Det som kan anses som innovativt, er det tydeligere fokuset på den lærendes rolle og hvordan teknologi kan bidra til å styrke denne rollen.

Pedagogikk før teknologi: stikkord til mediepedagogiske refleksjoner